Tilbake til reportasje

Tilbake til hovesiden

Påske i hellig fengsel

I to år har Naeimeh og hennes to sønner levd i Lørenskog
Frikirke. I påsken blir kontrasten til et normalt liv
spesielt sterk.

ARASH A. NEJAD (tekst og foto)
PER KRISTIAN BJØRKENG (tekst)

Ensomt. For de aller fleste av oss er påsken en tid da vi
nyter våren, friheten og muligheten til å gjøre akkurat det
som passer oss. For landets nær 40 kirkeasylanter blir
påsken bare en påminnelse om hvor alvorlig isolasjonen er i
deres mer eller mindre selvvalgte fengsel.

Aftenposten har tilbragt tre lange dager av påskehøytiden
sammen med iranske Naeimeh Kazemian. Den 38-årige kvinnen
har normalt selskap av sine to sønner i det lille rommet i
Den Evangelisk Lutherske Frikirke i Lørenskog. Familien
sover, spiser og lever her. Men i påsken har hun vært helt
alene. Guttene på 14 og 18 år har benyttet seg av politiets
reduserte årvåkenhet i ferien til å komme seg litt ut i
friluft, de reiste på en lenge etterlengtet påskeferie.


Naeimeh våger ikke gå ut. I to år har disse veggene vært
alt hun har sett. På forhånd gruet hun seg til de lange,
ensomme dagene i påsken.

- Skal vi ut herfra uten at vi får bli i Norge, må de bære
ut liket mitt, forteller hun alvorlig. Tårene renner når hun
forteller om hvordan hverdagen fortoner seg. Til daglig
foretar hun seg lite annet enn å gruble over sin egen
situasjon. De få persiske bøkene som er tilgjengelig på
biblioteket har hun alt lest.

Flyktet fra ektemann
Naeimeh vi gjerne vise at hun ikke lar seg knekke. Er nøye
med sitt eget utseende. Det gir henne styrke å ha en sterk
maske utad.
- Jeg tror ikke noe menneske har godt av å gjøre så lite.
Tidligere var jeg aktiv. Nå gjør jeg ingenting.

Naeimeh flyktet sammen med sønnene for å unnslippe en
ektemann hun kaller sadistisk, som hun forteller mishandlet
både henne og barna fysisk og psykisk. Hele flukten til
Norge var planlagt uten at han kjente til det. Blir hun
sendt tilbake, ser hun det som sin egen og barnas endelige
undergang. I Iran vil han få tak i henne, tror hun.

Det er et ukuelig håp om å få bli i Norge som har holdt
henne oppe i disse to årene. Stadige avslag på asylsøknaden
har ikke fått henne til å gi opp, selv om avslagene har vært
som en knyttneve i ansiktet. Hun forsøker så godt hun kan å
skjule fortvilelsen for sønnene. Det lykkes ikke alltid.

Historien hennes blir ikke trodd av dem som bestemmer over
hennes fremtid. I avslagene fra Utlendingsdirektoratet står
det at historien om politisk forfølgelse ikke er troverdig,
at mishandling av ektefelle er en sak for iransk lovgivning,
og at det er iranske myndigheter som er nærmest til å
beskytte sine egne borgere. Naeimeh håper likevel at en ny
vurdering vil få et annet utfall. Nå satser hun alt håp på
en ny avgjørelse i den nyopprettede Utlendingsnemnda.

Tro gir styrke
For en tid tilbake konverterte hun til kristendommen.
- Troen gir meg styrke. En gang hver dag går jeg meg en
tur inn i kirkesalen. Der ber jeg og leser i bibelen. Når
jeg kommer tilbake på rommet, er det som om jeg har vært ute
en tur og gått.

Både Naeimeh og sønnene hennes er nå døpt her i kirken.
Det er ingen tvil om at de kan få vanskeligheter med alt fra
myndigheter til naboer i hjemlandet dersom de blir sendt
tilbake.

Generalsekretær Stig Utnem i Mellomkirkelig Råd sier at
rådet fraråder menigheter å døpe kirkeasylanter før
asylsøknaden er endelig ferdig:
- For de døpte er det vanskelig å komme tilbake til Iran
og leve ut sin tro på den måten de har fått høre her i
Vesten at de skal gjøre, sier Utnem.

Tilbake til reportasje

Tilbake til hovesiden